Usynlig psyk

Vi ber ikke noen som har brukket beinet om å hoppe eller løpe, nettopp fordi vi ser skaden og forstår. Vi forstår begrensingen et brukket bein innebærer. Et beinbrudd kan være komplisert, og når vi sier det, skjønner vi at det innebærer at det tar lang tid å leges, eller i verste fall kan det innebære et varig mèn. Derimot er det fort gjort å legge press på de som har det vondt på innsiden, de som har en form for psykisk sykdom, fordi begrensningene i livsutfoldelse ikke er synlig. Og, altfor ofte godtas det ikke at det er komplisert. Det er jo bare følelser, ikke sant, og da er det jo bare å ta seg sammen. Nei.

Mellom én av seks og én av fire vil oppfylle kriteriene for en psykisk lidelse i løpet av et år, ifølge FHI. Det er ganske mange. Det vil si at sannsynligheten for at noen vi kjenner eller noen i bekjentskapskretsen vår, har en eller annen form for psykisk sykdom. Og sannsynligheten for at vi ikke vet om det, er stor. 

Jeg tror de aller, aller fleste ønsker å forstå psykisk sykdom og bidra til å gjøre belastningen mindre ved å ha et åpent sinn og søke informasjon. Men, det er fremdeles stigmatisering i samfunnet, og det er fremdeles mennesker som mener at det er bare å ta seg sammen. Og det er mennesker som ikke engang vil forsøke å forstå. Det er jo noe av årsaken til at mange forsøker skjule symptomene, av frykt for å bli avvist eller føle skam. Det er trist at det er slik.

Psykisk sykdom kan ramme alle. På samme måte som vi alle kan brekke beinet. Så enkelt er det. Men likevel så vanskelig.