Ikke så galt at det ikke er godt for noe. Eller?

Å feile, eller mislykkes, blir ofte sett på som noe negativt, noe vi bør unngå for enhver pris. Men i realiteten kan det å feile være en av de mest verdifulle måtene å lære på, og å utvikle oss på. (Så klart og forståelig nok, er det ikke akkurat det vi tenker på når utfordringer og problemer står i kø) Men, når vi gjør feil, blir vi tvunget til å revurdere handlingene våre, tenkemåter og tilnærminger.

Fremfor å bare haste oss videre i livet, bør vi stoppe opp litt, reflektere med åpenhet og nysgjerrighet; Hva gikk galt? Hva kan jeg lære av dette? Hvordan kan jeg bruke denne erfaringen til å gjøre det bedre neste gang? En holdningsendring, rett og slett. Vi tvinger oss selv til å tenke utenfor boksen. Se etter løsninger og alternativer som vi ikke har tenkt på før. Og det er bra. Å tenke nytt er sjelden feil.

I en slik prosess er det viktig å være snill med oss selv. Selv om det er naturlig å føle skuffelse eller frustrasjon når vi ikke lykkes, er det viktig å ikke la den type følelser ta helt overhånd. Selvmedfølelse, altså være like snill mot oss selv som vi ville vært mot en god venn i samme situasjon, og forståelse for at vi alle gjør feil, motiverer oss til å fortsette å prøve å få til det vi vil.

Å feile kan styrke motstandskraften vår, at vi ikke knekker sammen når vi ikke får det til med en gang. Når vi feiler, men likevel klarer å finne løsninger etterhvert, blir vi bedre rustet til å takle den type erfaringer senere i livet. Men, vi må ikke glemme at det ikke er slik for alle. Ikke alle blir mer motstandsdyktige og såkalt sterk. Tvert i mot. Noen blir mer sårbare og forsiktige. Og det er greit, det også.

Det handler ikke om å unngå å feile, men om å håndtere dem på en konstruktiv måte. Det handler om å se på feil som en naturlig del av læringsprosessen, omfavne dem med et positivt sinn, og bruke dem som springbrett til personlig vekst og suksess. Ikke som et springbrett ned i et mørke som sluker oss.

La oss prøve å gjøre feil til noe riktig.