Vi har sikkert alle hørt det, og vi har sikkert alle sagt det; "Nå må du gi slipp, komme deg videre i livet, du må prøve å glemme." Og det blir alltid sagt i beste mening. Å se noen du er glad i har det vondt, kan være verre enn å selv ha det vondt. Vi føler oss så hjelpeløse...

Det kan være vanskelig å sette grenser for seg selv, blant annet fordi vi er engstelige for at grensene vi streker opp, ikke faller i god jord hos andre. Og noen ganger gjør det ikke det. Skal vi da heller velge å gå på akkord med oss selv, med de konsekvensene det fører med seg?